I luksusfengselet

DA JEG BLE SPURT om å presentere min siste bok for fangene i Halden fengsel, stilte jeg to krav: Full omvisning, og middag med de innsatte på en av avdelingene. Jeg hadde sagt ja uansett, men ønsket å se mest mulig av det som er blitt kalt «verdens beste fengsel».

Høysikkerhetsfengselet, som kostet 1,5 milliarder kroner, vakte oppsikt da det sto ferdig for to år siden. Internasjonal presse kom på besøk, og ble forbløffet over hva de fikk se. Lite eller ingenting minnet dem om fengslene de kjenner fra sine hjemland.

Alle detaljer, fra planløsning til møbler, stoffvalg, kunst og fargebruk, er åpenbart nøye gjennomtenkt.

Etter å ha blitt sluset gjennom sikkerhetskontrollen, følges jeg inn på området. Bygningene ligger spredt langt fra hverandre, mellom skog og lave åser. Landskapsarkitektene har sørget for at den høye muren som går rundt hele området nesten aldri synes. Bygningene er laget av gråbrun teglstein, slipt betong, sibirsk lerk, børstet aluminium og glass. Hele komplekset minner om campusen til en vellykket californisk IT-bedrift, eller en nybygget sveitsisk høyskole. Det er ikke gitter foran noen av vinduene, heller ikke på cellene. Man får ikke inntrykk av å være i et fengsel, og det er naturligvis poenget.

I FENGSELET er det 240 ansatte og 160 innsatte, som bor på seksten små avdelinger i to ulike bygninger. Når jeg sluses inn på «min» avdeling, er fangene allerede i gang med middagen. Alle reiser seg og hilser med faste håndtrykk. Hovedmannen bak Nokas-ranet håndhilser ikke. Han står nemlig og vasker opp.

Felleskjøkkenet og stua er både elegant og hjemmekoselig. Interiørarkitekter har funnet den perfekte balansen mellom funksjonalitet og komfort. Alle detaljer, fra planløsning til møbler, stoffvalg, kunst og fargebruk, er åpenbart nøye gjennomtenkt.

Til og med kongen måtte få se det nye fengselet for to år siden, mente daværende justisminister Storberget. (Klikk på bildet for større visning.)

FOTO: Heiko Junge, Scanpix

JEG HENTER MEG
en tallerken, forsyner meg med karbonader, grønnsaksblanding, poteter og saus, og setter meg ned ved siden av en kjent narkosmugler. Alle på avdelingen soner lange dommer for drap, ran eller storstilt narkosmugling. De er stort sett mellom 20 og 30 år, noen litt eldre, og alle virker sunne og tilfredse. Vi finner tonen, og de forklarer meg villig hvordan ting fungerer. Alle jobber eller studerer hele dagen, og er bare er låst inne på cella om kvelden, men ikke hele kvelden. For de kan motta besøk i besøksrommet, eller i besøkshuset på utsiden av muren, der fanger kan ha gjester på overnatting. Dessuten har de lufting, felles kveldsmat (de får, i tillegg til lønna, penger til å kjøpe eget pålegg i fengselets butikk) – og ofte fritidstilbud. Denne kvelden er det meg, noen dager senere spiller Gatas Parlament.

DEN ENESTE KLAGEN jeg får høre, er at det kun er plass til seks stykker samtidig på vektrommet. Dette skyldes ikke noen tabbe fra de som planla fengselet, forteller en av de ansatte meg etterpå. «Hvorfor skal de bygge store muskler? Hva skal de bruke dem til?»
På nabocella sitter en som er i ferd med å gjennomføre doktorgrad i filosofisk hermeneutikk.

Likevel, de fleste fangene er langt mer muskuløse og veltrente enn gjennomsnittet av befolkningen.

ETTER MÅLTIDET setter fangene seg ned i salongen. Xboxen og storskjermen får stå i fred. Fangene spiller isteden brettspillet Risk, som handler om å erobre verden gjennom å eliminere de andre spillerne. Den såkalte «mesterhjernen» bak Nokas-ranet, som vokste opp i en velstående akademikerfamilie på Oslo vest, og i sin ungdom var en habil sjakkspiller, ser ut til å gjøre det godt.

Han har en stille og sjenert framtoning, mens noen av de andre er langt mer utadvendte. Vanekriminelle er ofte gode til å lese mennesker, og har velutviklede sosiale antenner. Det trenger de for å kunne manipulere sine ofre og finne deres svake punkt, eller for å unngå å selv bli lurt internt i miljøet, der noen alltid har noe på gang.

Ifølge fangene gjelder andre regler bak murene. Her opptrer man respektfullt og ærlig, man gjør det beste ut av det. De bedyrer at folk sjelden går hverandre på nervene, og det er lite fiendskap eller slåssing.

Alle fangene har datamaskin (uten nettilgang), bokhylle, kjøleskap egen dusj og bad – og flatskjerm med tilgang på de fleste tv-kanaler man kan få via en kabel. (Klikk på bildet for større visning.)

FOTO: Heiko Junge, Scanpix

NARKOSMUGLEREN
inviterer meg med på cella. Den minner om en ny studenthybel, og fangen er da også i ferd med å fullføre en bachelorgrad i økonomi. Målet er å få seg en stabil jobb, slik at hans to barn skal bli kjent med sin far. På nabocella sitter en som er i ferd med å gjennomføre doktorgrad i filosofisk hermeneutikk. Alle har datamaskin (uten nettilgang), bokhylle, kjøleskap egen dusj og bad – og flatskjerm med tilgang på de fleste tv-kanaler man kan få via en kabel. «Folk synes det er for galt at vi har flatskjerm», sier smugleren. «Men hvilke andre typer tv-apparater får man kjøpt i dag?»

ETTERPÅ FÅR JEG OMVISNING på Y for yrkes-bygget. Det rommer snekkerfabrikk, bilverksted, maskinverksted, storkjøkken for kokk og restaurantfag, et moderne trykkeri, bibliotek, naturfagrom, samtalerom, studierom, kantiner, diverse verksteder og sikkert noe jeg har glemt. Greier man ikke å ta fagbrev eller videregående her, greier man det aldri. Alle fagavdelinger er tipp topp utstyrt. I lydstudioet er det alene utstyr for mange millioner, men dessverre er det få kriminelle trommeslagere, så fengselsbandet mangler trommis.

Fangene har dessuten tilgang på terapeuter, advokater, rådgivere, et eget NAV-kontor og helsepersonell. Fangene tilbys pappakurs, trenes i å meste sinne og mye annet.

Bemanningen, tilbudet og standarden overgå enhver norsk skole, for ikke å snakke om sykehjem. Er «luksusfengselet» likevel verdt investeringen, fordi det fører unge menn bort fra en livslang, kriminell løpebane?