De tenkte som mafiaen. Når et gjengmedlem ble drept, var blodhevn en refleks. Er det mulig for en tidligere Young Guns-topp som Alex (34) å bryte ut av voldshelvetet?
Folk skrek. Løp forskremt til siden idet 9 skudd smalt gjennom menneskehavet på Aker Brygge 20. august 2006.
Igjen på trebordene, rett ved Nesoddbåten, lå to menn og blødde. Den ene var Alex Fuica, gjengtopp i pakistanskdominerte Young Guns. Tre måneder tidligere hadde noen prøvd å drepe ham foran hjemmet hans utenfor Oslo, men bommet. Nå sto ett prosjektil fast i venstre lår, bak lårbeinet.
Et annet lå delt i to i møte med høyre kneskål, mens to var skutt inn ved lysken. Alex Fuica knyttet nevene.
Smerten eksploderte, men én tanke holdt fremdeles stand. En tanke han hadde kjent siden skolegården i 1. klasse. Som skulle gjenta seg hver gang han følte seg krenket. Alex Fuica tenkte hevn.
- At dette skal de faen meg få igjen for.
Blodhevnen. Jakten på nådeløs gjengjeldelse er fundamental når forfatter Per Asle Rustad oppsummerer krigen mellom Oslos kriminelle innvandrergjenger i den kommende boken «Blodig brorskap».
- Slår ikke den andre part tilbake, mister de ansikt, og mister de ansikt, mister de ryktet. Da mister de alt. Derfor må de slå tilbake, enda hardere, sier han.
Det er et spørsmål om ære. Da de eldre guttene i skolegården i Asker ropte jævla utlending, svarte Alex med knyttnevene. Etter skuddene på Aker Brygge mener påtalemyndigheten at Alex svarte B-gjengen med to drapsforsøk, blant annet på lederen deres, Ghulam Abbas.
For det fikk Alex tolv år bak murene. Ut fra tanken om gjengjeldelse står ett drap fortsatt uhevnet. Den norsk-chilenske håndverkersønnen Alex satt selv i bilen da bestekompisen Jeddi ble drept i 2009. Bare flaks gjorde at han kom seg unna.
Ifølge «Blodig brorskap» er Alex Norges mest beskutte mann. Nå sier han at han skal ut. Ikke bare av fengselet, men av miljøet og det kriminelle livet.
Skal han lykkes, må han gi slipp på goder som raske penger, spenning, fellesskap og beskyttelse.
Og kanskje mest av alt, han må gi opp hevnbegjæret.
På Blakstadstranden i Asker, vest for Oslo, ligger sjøen stille. En hundeeier på kveldstur tråkker i knasende grus, passerer piknikbordet og den kraftige mannen som sitter på benken. Håret hans er mørkt, øynene smale, stemmen engasjert.
- Hvis jeg var forsøkt drept nå, ville jeg tatt hevn da?
Det er godt spørsmål, sier tidligere Young Guns-medlem Mikael Ali, i det turgåeren forsvinner.
- Selvfølgelig vil jeg det - intuitivt. Men tar jeg hevn, er jeg med på å føre denne dritten videre. Jeg har begynt å tenke helt annerledes. Men det er skummelt, for alt dette er helt nytt for meg.
Mørket har visket ut kontrastene i omgivelsene, gjort lysene fra hovedstaden tydeligere. Før Mikael møtte VG Helg, tok han forholdsregler. Han måtte vite hvem han skulle treffe. Mange kan fortsatt være ute etter ham, for Mikael beskriver sitt gamle seg som en ekstremt voldelig person.
- Jeg har gjort ting mot andre som innenfor det miljøet vi levde i tilsvarer at de vil slå tilbake på meg, det har jeg.
Han ser lysene fra byen i sidesynet. Noen ganger funkler de forlokkende, men Mikael prøver å holde seg unna. Livet har forandret seg, han har til og med fått jobb. Da Alex i 2009 ble dømt til tolv års fengsel i tingretten for planleggingen av drapsforsøket på B-gjenglederen, var Mikael siktet for å være han som skjøt.
Men retten hadde ikke nok bevis til å felle ham. Likevel mente de at sannsynligheten var så stor for at det var Mikael som holdt pistolen, at Young Guns-medlemmet ble ilagt et erstatningskrav. Alex ble buret inne, Mikael gikk fri.
- Frikjennelsen føltes som å få en ny sjanse. Jeg tenkte at nå er det nok. Jeg ville ut. Men en ting er å sitte i fengsel og si at man skal legge opp, en annen ting er å faktisk være ute og kjenne det på kroppen.
Å sitte i fengsel er jævlig og isolerende. Men å komme tilbake til samfunnet, det er det som er tøffest.
Med gjengen var det action hele tiden. Gutta ringte og kom og hentet ham. Uten å si fra, kunne Mikael være borte i flere dager, gjøre «brekk» og feste. Nå er det stille som sjøen ved Blakstad. Ensomheten er noe av det som gnager ham mest.
- Man må finne et nytt nettverk, men hvor skal man finne det? Bare det å lære de sosiale kodene tilbake i samfunnet, er en utfordring. Jeg har mange morsomme historier. Men for eksempel hvordan noen ble sittende fast i et gjerde under et brekk, er ikke akkurat det man deler med kolleger under en middag.
I Norge er det ikke noe offisielt oppfølgingsprogram som hjelper kriminelle gjengmedlemmer som ønsker å forlate gjengen, og forbli ute. I Danmark finnes både det offisielle Exit-programmet mellom politi og kommune, og det private initiativet TBM - Tidligere bandmedlemmer. Flytting av gjengmedlemmene står sentralt i begge programmene. For at det skal bli vanskeligere å falle tilbake, og for å beskytte mot hevnangrep.
Da Mikael kom inn i Young Guns, hadde han krigserfaring fra Kosovo. Han hadde vært i Telemarksbataljonen. Hjemme fortsatte krigen, han kjempet ikke lenger for Norge, men for gjengen.
- Det var geriljakrig. Jeg har ennå ikke klart å senke den garden. Det var mange skyteepisoder som media ikke vet om.
For å holde ut i miljøet, la han lokk på både redselen og samvittigheten, ruset seg hvis noen av delene begynte å presse på. For å illustrere hvor ille det var, sier Mikael:
- Hadde jeg problemer med en, og han for eksempel hadde jobb på Oslo City, kunne jeg bare ha gått inn der og skutt og drept ham, og så gått ut igjen. Jeg ga faen, og jeg ga faen i om jeg selv ble skutt og drept, også.
Først hører vi latteren hans, så kommer de skadeskutte beina. Alex Fuica møter VG Helg iført shorts. Fra vinduet i besøksrommet i Skien Fengsel ser han en stor, steinhugd snegle i blomsterbedet utenfor.
Kanskje skal den oppmuntre: Selv om tiden går sakte, går det fremover. Alex har fire år igjen, hvis oppførselen er god. Hva han skal gjøre da? Han trekker kjekt på skuldrene.
- Leve stille og rolig. Slappe av. Gå på kaféer. Så...,
Han tar en bit av sjokoladebollen han har fått av Per Asle Rustad. Forfatterkompisen er med for trygghetens skyld. Alex smiler.
- Holde seg unna krimskrams.
- Hva er krimskrams?
- Kriminalitet.
- Hva med det gamle miljøet, da?
- Jeg kommer til å ha kontakt med dem jeg har følelser for. Men hvis de ønsker å gå en annen vei enn meg, er det deres valg, ikke noe jeg trenger å bli med på. Jeg skal sitte her i åtte år, nå har jeg gjort unna en tredel av dommen. Jeg har ikke sett barna mine vokse opp en gang. Det er ikke noe liv det. Jeg gidder ikke sette dem i den situasjonen igjen. Men hvis jeg ikke hadde hatt barn, er nok faren større for at jeg kunne kommet tilbake til det gamle. For da har man ikke noe å tape, på en måte.
Det er blitt et ritual. Hvert møte mellom Alex og forfatter Per Asle på det lille besøksrommet starter mykt med hvetebakst, så snakker de seg tilbake til harde tider, med én begrensning. Alex innrømmer svært lite. Young Guns? kan han spørre. «Gjeng? - Vi var et vennemiljø».
Men både påtalemyndigheten og Rustad er klare:
Alex var svært sentral i Young Guns.
Han lar bollen hvile i hånden.
- Jeg har gjort mye dumt, det har jeg, men jeg kan ikke spesifisere hva. Jeg er skyldig noen ganger, og jeg er skyldig i mye jeg ikke er tatt for også. Men jeg har gjort mye godt også, da.
Så ler han så han hikster. På innsiden av høyre kne vender et buet arr nedover, på yttersiden av venstre lår, to innsunkne sirkler, tett ved siden av hverandre. Evige minner om dagen kulene traff Alex midt i folkemengden, og brutaliteten og hensynsløsheten i Oslos gjengmiljøer traff Norge. Men merkene etter Aker Brygge og drapsforsøket utenfor hjemmet sitter bare på utsiden, hevder Alex.
- Å risikere å bli drept må jo gjøre noe med en?
- Du får en forsvarsmekanisme, da. Hvis dere hadde gått ut med meg på byen, ville dere kanskje lagt merke til at jeg hadde sonet terrenget, sett meg rundt, uten at jeg selv merker det, for det er innebygget, på en måte. Jeg sjekker hvem som går forbi, hvem er det de ringer? Hvem er den guttegjengen? Sånn har jeg alltid vært. Jeg har levd med dette i så mange år at det ligger helt naturlig i meg.
- Du må ha en sterk psyke?
- Tydeligvis, ellers er jeg helt ødelagt. En av delene.
Alex har aldri ruset seg, sier han. Alkohol har han nesten ikke smakt. Den kriminelle barrieren forsvant med vindusruten til fotobutikken i Asker sentrum, ikke ved å ta noen øl som andre 14-åringer. På den tiden tok Alex taxi hvor han ville, han kjøpte det han ville. Balanserte på rekkverk over motorveien for å skape spenning. Stjal biler for å slå i hjel tid. Pengene fra brekkene gjemte han i kjellerboden. Ofte spurte han foreldrene om en ekstra hundrelapp, for ikke å skape mistanke. Han var en ydmyk, respektfull sønn. Det var da han gikk ut av døren at det snudde.
- Det var som å slå på en bryter. Jeg ble et annet menneske.
Mens Alex har sittet inne, har Oslos gjengmiljø skiftet karakter. Både forfatter Rustad og politiet snakker om en ny temperaturøkning og brutalitet.
De pakistanskdominerte erkerivalene Young Guns og B-gjengen har inngått fredskontrakt. Men nye konstellasjoner og fraksjoner er kommet til.
Alex har flyttet beinet opp på varmeovnen under vinduet.
- Hva skjer om gamle venner kommer og ber om hjelp?
Han tenker seg om.
- Det blir et tungt valg, jeg må innrømme det. Men likevel, de vet hva mitt standpunkt er. Hvilken vei jeg ønsker å gå. Det vil de respektere.
Veggene i cella er dekorert med barnetegninger. Tavla over sengen fylt med bilder av fødselsdager og feiringer han ikke får være med på. I bokhylla tvers over rommet står en rad med dvd-filmer. «Scarface», «Snabba cash 2» og «A gangs story». Både Alex og Mikael trekker fram gjeng- og mafia-livet sånn det blir skildret på film, som en av drivkreftene i starten. «Familien» og «brorskapet». Samholdet og fellesskapet.
Tryggheten og tilhørigheten. Det, ved siden av materielle ting som dyre biler og eksklusive klær, og status. Følelsen av å gå forbi køen på klubber i Oslo, å bli behandlet bedre enn folk flest.
- Jeg var Corleone, sier Mikael Ali.
- Jeg trodde på det, ikke sant. Jeg likte det. Sånn ville jeg ha det. Kødder de med deg og dine, tar vi hevnen sammen. Sånn var det i starten. Trengte
man hjelp, fikk man hjelp. Jeg følte meg trygg, og jeg følte meg hørt. Men det er bare en illusjon. Det var egentlig da jeg ble med i gjengmiljøet at den største trusselen kom. Jo lenger inn du kommer, jo mer skadet blir du. For jo mer villig må du være til å bryte grenser.
Rettsdokumentene forteller om vold, narkotika og trusler.
- Men det jeg ikke er dømt for, er noe helt annet.
På Blakstadstranden er det blitt helt mørkt, bare noen lanterner på brygga lyser opp det lille bordet.
- For at jeg skulle forstå hvordan noen av mine ofre har hatt det, måtte jeg snakke med familiemedlemmer av dem jeg har tatt. Høre fra dem hvordan de har opplevd meg, hvordan de har det nå. Der og da, da jeg var midt oppe i det syntes jeg det faktisk var kult. Jeg kunne sitte på nachspiel og skryte. Så sykt var det. Og sånn er det fortsatt for veldig mange andre. Det er livsfarlig.
Da Mikael bestemte seg for å legge gjenglivet bak seg, oppsøkte han først fastlegen. Han kom inn på et avrusningsprogram, ble anbefalt å kontakte «Alternativ til vold», hvor han fortsatt er til behandling.
- Psykologen der fikk meg til å tenke på en fremtid igjen. Jeg begynte å tenke at jeg kan være far til barna mine. Da kom samvittigheten tilbake, men da kom også frykten for livet.
- Hva kan du egentlig si at du har gjort, da?
- Nei, jeg vet ikke, jeg....
Mikael stopper.
- Jeg har gjort det alvorligste da, hvis man kan si det sånn.
- Du har drept?
- Jeg vil ikke si det med mine egne ord, men jeg har gjort ting som jeg per dags dato ikke vet hvordan jeg skal ta tak i, for å få... tilgivelse, for å gjøre opp for meg.
På besøksrommet i Skien fengsel har latteren til Alex stilnet.
- Mange netter når jeg sover, får jeg det tilbake. Når jeg ser gangsterfilmer og skjønner at noen blir skutt - da skifter jeg kanal. Det vekker minner.
- Du så bestekameraten din bli skutt.
- Ja, drept. Det var den verste dagen i mitt liv. Det er noe jeg aldri vil oppleve igjen. Den startet med latter og moro, som alle dager, og endte med tragedie.
Dagen var 19. januar 2009. Alex skulle inn i lagmannsretten i mai og risikerte lang fengselsstraff. Brekket skulle sikre familien økonomisk.
Ute lavet snøen ned, det var Alex som kjørte bilen. Bestekameraten og Young Guns-lederen Muhammed «Jeddi» Javed satt ved siden av i forsetet mens de småpratet med Stig Millehaugen, som satt bak.
Millehaugen hadde tre måneder igjen til han var ferdigsonet. Nå bodde han i en overgangsbolig etter en lang drapsdom. Noen uker tidligere hadde han presentert et «opplegg» for Alex som ikke kunne slå feil. Utbyttet var i millionklassen.
- Når gutta snakker om det nå, ser vi at vi var helt blinde på det såkalte opplegget vi ble lurt oppi. Det var mange tegn, men vi var blenda av noen kroner i lomma.
Da Millehaugen skjøt, reagerte kroppen til Alex fortere enn tankene. Han rev av seg selen, åpnet døra, kom seg unna. Samtidig så han det som plager ham: Blodet ut
av ansiktet på bestekameraten. Norges første kjente bestillingsdrap.
Ifølge boken «Blodig brorskap» satt Millehaugen i baksetet, prislappen på Jeddis hode var en million kroner. På Alex' hode: 600000.
Millehaugens oppdragsgiveren var Ahmed Shahbaz Dad - en av de såkalte Dadbrødrene, den angivelige kjernen i A-gjengen, som har skiftet i lojalitet mellom Young Guns og B-gjengen.
I Skien fengsel har Alex allerede svart at det ikke vil være problematisk å møte gamle fiender som sentrale medlemmer av B-gjengen på gata når han kommer ut. Hevntanker er ikke lenger noe problem.
- Hva da med Shahbaz Dad?
Alex ler raskt.
- Det blir et annet tema.
- Ja?
- Hehe. Spørs om vi møtes i det hele tatt da, for å si det sånn. Det er mange år til han kommer ut. Han har akkurat begynt å sone. Han fikk 20 år, var det ikke? Han må i hvert fall sone ti, og da er vi gamle, vet du. I så fall vil det være et spesielt møte.
- Tenker du mye på ham?
- Han har fått dommen sin, det som skjedde, skjedde. Uansett om noen hevner det eller ikke, får vi ikke Jeddi tilbake.
Mikael Ali sier han skal jobbe med samvittigheten sin steg for steg. Ikke slippe til alle tankene med en gang, la dem modnes, så han er i stand til være til stede for barna sine.
Men Mikael har oppdaget noe annet også, noe som fyller tomrommet etter spenningstapet i gjenglivet bedre enn vektløfting og fallskjermhopping. Han har fått en visjon.
- Det jeg har funnet da, som gir meg glede, og som gjør meg sliten, som fyller meg opp, sånn at det er greit å sitte alene på kvelden, det er faktisk å hjelpe andre.
Ved Reaktorskolen, hvor han selv gikk på jobbkurs, ble han nylig ansatt til å coache unge voksne med problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Målet er å kunne hjelpe andre som vil ut av gjenglivet, med sine egne erfaringer og historier. Være den personen han selv savnet. Noen som hadde tråkket opp den rene stien før ham. Drømmecaset han vil jobbe med, kjenner han allerede.
- Det er akkurat sånne som Alex jeg vil hjelpe. Men han må være helt klar for det. Det blir knalltøft.
har vært i miljøet, desto mer automatisert blir tankene.
- Det gjelder å komme tilbake til et normalt følelsesnivå i forhold til opplevelsen av å bli krenket. Gamle fortolkningsmønstre må brytes opp, nye bygges. For å klare dette, må man nå et positivt «turningpoint», sier hun.
Et «turningpoint» er erkjennelsen av at «dette går ikke lenger», eller at man ønsker et annet liv. Utløsende faktorer kan være å stifte familie, negative hendelser i gjengmiljøet - som et drap, soning, opphold på behandlingsinstitusjon, men også politiske, etiske, eller religiøs oppvåkning.
- Det handler rett og slett om å finne noe som gir en ny mening med livet, hvor man kan få tro på sine positive ressurser. Man må ha erkjennelse og vilje, men samfunnet rundt må også være villige til å hjelpe og stille opp. Et nytt miljø er helt avgjørende, sier hun.
- Vi har noen tiltak som er i nærheten, men som kan utvikle seg til å bli mer optimale, sier Jan Bøhler, justispolitisk talsmann for Arbeiderpartiet.
Bøhler har i mange år vært engasjert i gjengproblematikken - og er svært positiv til den danske organisasjonen.
- Hvis TBM klarer å starte en avlegger i Norge, er dette noe jeg vil foreslå støtte til på Stortinget i høst, sier Bøhler.
TBM er, som navnet tilsier, en forening av tidligere gjengmedlemmer, hovedsakelig fra danske MC-klubber, som jobber med å motivere og hjelpe andre som vil bryte med det kriminelle gjenglivet.
- Utbryterne mister nettverk, identitet og venner. De må ha stor vilje til å klare seg. Vi har hjulpet mennesker som aldri før har levd et normalt liv. Med vår egen erfaring viser vi at det går an, sier Michael Green, talsmann for TBM Scandinavia. Foreningen skal allerede ha hjulpet fire nordmenn til et lovlydig liv.
LES MER: Wikipedia - Young Guns
Kilde. Per Alse Rustad, forfatter av boken «Blodig brorskap».
LES MER: Wikipedia - B-Gjengen
Kilde: Einar Aas, leder for Avdelingen for organisert kriminalitet, Oslo politikammer.
FLAKS: Tre prosjektiler smalt inn i låret til Alex. På grunn av mobilen i lomma stanset de to centimeter før hovedpulsåren.
Igjen på trebordene, rett ved Nesoddbåten, lå to menn og blødde. Den ene var Alex Fuica, gjengtopp i pakistanskdominerte Young Guns. Tre måneder tidligere hadde noen prøvd å drepe ham foran hjemmet hans utenfor Oslo, men bommet. Nå sto ett prosjektil fast i venstre lår, bak lårbeinet.
Et annet lå delt i to i møte med høyre kneskål, mens to var skutt inn ved lysken. Alex Fuica knyttet nevene.
MOTIVET: Utenfor murene har Alex to små barn. Han vektlegger dem når han sier at han nå vil ut av gjengmiljøet.
Smerten eksploderte, men én tanke holdt fremdeles stand. En tanke han hadde kjent siden skolegården i 1. klasse. Som skulle gjenta seg hver gang han følte seg krenket. Alex Fuica tenkte hevn.
- At dette skal de faen meg få igjen for.
Blodhevnen. Jakten på nådeløs gjengjeldelse er fundamental når forfatter Per Asle Rustad oppsummerer krigen mellom Oslos kriminelle innvandrergjenger i den kommende boken «Blodig brorskap».
- Slår ikke den andre part tilbake, mister de ansikt, og mister de ansikt, mister de ryktet. Da mister de alt. Derfor må de slå tilbake, enda hardere, sier han.
Det er et spørsmål om ære. Da de eldre guttene i skolegården i Asker ropte jævla utlending, svarte Alex med knyttnevene. Etter skuddene på Aker Brygge mener påtalemyndigheten at Alex svarte B-gjengen med to drapsforsøk, blant annet på lederen deres, Ghulam Abbas.
For det fikk Alex tolv år bak murene. Ut fra tanken om gjengjeldelse står ett drap fortsatt uhevnet. Den norsk-chilenske håndverkersønnen Alex satt selv i bilen da bestekompisen Jeddi ble drept i 2009. Bare flaks gjorde at han kom seg unna.
Ifølge «Blodig brorskap» er Alex Norges mest beskutte mann. Nå sier han at han skal ut. Ikke bare av fengselet, men av miljøet og det kriminelle livet.
Skal han lykkes, må han gi slipp på goder som raske penger, spenning, fellesskap og beskyttelse.
Og kanskje mest av alt, han må gi opp hevnbegjæret.
På Blakstadstranden i Asker, vest for Oslo, ligger sjøen stille. En hundeeier på kveldstur tråkker i knasende grus, passerer piknikbordet og den kraftige mannen som sitter på benken. Håret hans er mørkt, øynene smale, stemmen engasjert.
- Hvis jeg var forsøkt drept nå, ville jeg tatt hevn da?
SKUTT PÅ AKER BRYGGE: Først kjente han ingenting, så kom smertene som en eksplosjon, foteller Alex om Aker Brygge-skuddene. Oppgjøret midt i folkehavet ble en politisk vekker, og det såkalte «Gjengprosjektet» ble iverksatt for å bekjempe gjengene og rivaliseringen som hadde fått utvikle seg.
Det er godt spørsmål, sier tidligere Young Guns-medlem Mikael Ali, i det turgåeren forsvinner.
- Selvfølgelig vil jeg det - intuitivt. Men tar jeg hevn, er jeg med på å føre denne dritten videre. Jeg har begynt å tenke helt annerledes. Men det er skummelt, for alt dette er helt nytt for meg.
Mørket har visket ut kontrastene i omgivelsene, gjort lysene fra hovedstaden tydeligere. Før Mikael møtte VG Helg, tok han forholdsregler. Han måtte vite hvem han skulle treffe. Mange kan fortsatt være ute etter ham, for Mikael beskriver sitt gamle seg som en ekstremt voldelig person.
- Jeg har gjort ting mot andre som innenfor det miljøet vi levde i tilsvarer at de vil slå tilbake på meg, det har jeg.
Han ser lysene fra byen i sidesynet. Noen ganger funkler de forlokkende, men Mikael prøver å holde seg unna. Livet har forandret seg, han har til og med fått jobb. Da Alex i 2009 ble dømt til tolv års fengsel i tingretten for planleggingen av drapsforsøket på B-gjenglederen, var Mikael siktet for å være han som skjøt.
Men retten hadde ikke nok bevis til å felle ham. Likevel mente de at sannsynligheten var så stor for at det var Mikael som holdt pistolen, at Young Guns-medlemmet ble ilagt et erstatningskrav. Alex ble buret inne, Mikael gikk fri.
LEVE UTE, UTEN: I fire år har Mikael Ali prøvd å leve uten gjengen. - Jeg savner faktisk den kjærligheten og den støtten vi ga hverandre. men jeg vil heller finne den kjærligheten og støtten i noe annet. I vennskapet med en kollega eller en dame, for eksempel.
- Frikjennelsen føltes som å få en ny sjanse. Jeg tenkte at nå er det nok. Jeg ville ut. Men en ting er å sitte i fengsel og si at man skal legge opp, en annen ting er å faktisk være ute og kjenne det på kroppen.
Å sitte i fengsel er jævlig og isolerende. Men å komme tilbake til samfunnet, det er det som er tøffest.
Med gjengen var det action hele tiden. Gutta ringte og kom og hentet ham. Uten å si fra, kunne Mikael være borte i flere dager, gjøre «brekk» og feste. Nå er det stille som sjøen ved Blakstad. Ensomheten er noe av det som gnager ham mest.
- Man må finne et nytt nettverk, men hvor skal man finne det? Bare det å lære de sosiale kodene tilbake i samfunnet, er en utfordring. Jeg har mange morsomme historier. Men for eksempel hvordan noen ble sittende fast i et gjerde under et brekk, er ikke akkurat det man deler med kolleger under en middag.
I Norge er det ikke noe offisielt oppfølgingsprogram som hjelper kriminelle gjengmedlemmer som ønsker å forlate gjengen, og forbli ute. I Danmark finnes både det offisielle Exit-programmet mellom politi og kommune, og det private initiativet TBM - Tidligere bandmedlemmer. Flytting av gjengmedlemmene står sentralt i begge programmene. For at det skal bli vanskeligere å falle tilbake, og for å beskytte mot hevnangrep.
HAUGERUD-DRAPET: Etter at Jeddi ble skutt og drept på Haugerud i Oslo ble bilen tent på , noe som ble sett på som en ytterligere provokasjon. Jeddi var høyt aktet i miljøet, og også respektert av medlemmer i andre leire, forteller forfatter Per Asle Rustad.
Da Mikael kom inn i Young Guns, hadde han krigserfaring fra Kosovo. Han hadde vært i Telemarksbataljonen. Hjemme fortsatte krigen, han kjempet ikke lenger for Norge, men for gjengen.
- Det var geriljakrig. Jeg har ennå ikke klart å senke den garden. Det var mange skyteepisoder som media ikke vet om.
OPPDRAGSGIVEREN: Ahmed Shahbaz Dad skal selv ha vært redd etter rykter om et angrep fra Young Guns. Ble funnet skyldig i overlagt drap og dømt til 21 års fengsel.
For å holde ut i miljøet, la han lokk på både redselen og samvittigheten, ruset seg hvis noen av delene begynte å presse på. For å illustrere hvor ille det var, sier Mikael:
SKUTT OG DREPT: Muhammed «Jeddi» Javed satt i passasjersetet foran. Skal i lang tid hatt en konflikt gående med Dad-brødrene. Betegnet som Young Guns-leder.
Først hører vi latteren hans, så kommer de skadeskutte beina. Alex Fuica møter VG Helg iført shorts. Fra vinduet i besøksrommet i Skien Fengsel ser han en stor, steinhugd snegle i blomsterbedet utenfor.
Kanskje skal den oppmuntre: Selv om tiden går sakte, går det fremover. Alex har fire år igjen, hvis oppførselen er god. Hva han skal gjøre da? Han trekker kjekt på skuldrene.
LEIEMORDEREN: Stig Millehaugen satt bak. Bodde på dette tidspunktet i en overgangsbolig, etter en lang fengselsdom for drap. Ble funnet skyldig i overlagt drap og dømt til 21 års fengsel.
- Leve stille og rolig. Slappe av. Gå på kaféer. Så...,
KOM SEG UNNA: Alex Fuica var sjåføren av bilen. Hadde pleid kontakt med Millehagen om et lovbrudd de skulle gjøre sammen med «Jeddi».
Han tar en bit av sjokoladebollen han har fått av Per Asle Rustad. Forfatterkompisen er med for trygghetens skyld. Alex smiler.
- Holde seg unna krimskrams.
- Hva er krimskrams?
- Kriminalitet.
- Hva med det gamle miljøet, da?
- Jeg kommer til å ha kontakt med dem jeg har følelser for. Men hvis de ønsker å gå en annen vei enn meg, er det deres valg, ikke noe jeg trenger å bli med på. Jeg skal sitte her i åtte år, nå har jeg gjort unna en tredel av dommen. Jeg har ikke sett barna mine vokse opp en gang. Det er ikke noe liv det. Jeg gidder ikke sette dem i den situasjonen igjen. Men hvis jeg ikke hadde hatt barn, er nok faren større for at jeg kunne kommet tilbake til det gamle. For da har man ikke noe å tape, på en måte.
Det er blitt et ritual. Hvert møte mellom Alex og forfatter Per Asle på det lille besøksrommet starter mykt med hvetebakst, så snakker de seg tilbake til harde tider, med én begrensning. Alex innrømmer svært lite. Young Guns? kan han spørre. «Gjeng? - Vi var et vennemiljø».
Men både påtalemyndigheten og Rustad er klare:
Alex var svært sentral i Young Guns.
Han lar bollen hvile i hånden.
- Jeg har gjort mye dumt, det har jeg, men jeg kan ikke spesifisere hva. Jeg er skyldig noen ganger, og jeg er skyldig i mye jeg ikke er tatt for også. Men jeg har gjort mye godt også, da.
Så ler han så han hikster. På innsiden av høyre kne vender et buet arr nedover, på yttersiden av venstre lår, to innsunkne sirkler, tett ved siden av hverandre. Evige minner om dagen kulene traff Alex midt i folkemengden, og brutaliteten og hensynsløsheten i Oslos gjengmiljøer traff Norge. Men merkene etter Aker Brygge og drapsforsøket utenfor hjemmet sitter bare på utsiden, hevder Alex.
- Å risikere å bli drept må jo gjøre noe med en?
- Du får en forsvarsmekanisme, da. Hvis dere hadde gått ut med meg på byen, ville dere kanskje lagt merke til at jeg hadde sonet terrenget, sett meg rundt, uten at jeg selv merker det, for det er innebygget, på en måte. Jeg sjekker hvem som går forbi, hvem er det de ringer? Hvem er den guttegjengen? Sånn har jeg alltid vært. Jeg har levd med dette i så mange år at det ligger helt naturlig i meg.
- Du må ha en sterk psyke?
- Tydeligvis, ellers er jeg helt ødelagt. En av delene.
Alex har aldri ruset seg, sier han. Alkohol har han nesten ikke smakt. Den kriminelle barrieren forsvant med vindusruten til fotobutikken i Asker sentrum, ikke ved å ta noen øl som andre 14-åringer. På den tiden tok Alex taxi hvor han ville, han kjøpte det han ville. Balanserte på rekkverk over motorveien for å skape spenning. Stjal biler for å slå i hjel tid. Pengene fra brekkene gjemte han i kjellerboden. Ofte spurte han foreldrene om en ekstra hundrelapp, for ikke å skape mistanke. Han var en ydmyk, respektfull sønn. Det var da han gikk ut av døren at det snudde.
- Det var som å slå på en bryter. Jeg ble et annet menneske.
Mens Alex har sittet inne, har Oslos gjengmiljø skiftet karakter. Både forfatter Rustad og politiet snakker om en ny temperaturøkning og brutalitet.
De pakistanskdominerte erkerivalene Young Guns og B-gjengen har inngått fredskontrakt. Men nye konstellasjoner og fraksjoner er kommet til.
Alex har flyttet beinet opp på varmeovnen under vinduet.
- Hva skjer om gamle venner kommer og ber om hjelp?
Han tenker seg om.
- Det blir et tungt valg, jeg må innrømme det. Men likevel, de vet hva mitt standpunkt er. Hvilken vei jeg ønsker å gå. Det vil de respektere.
Veggene i cella er dekorert med barnetegninger. Tavla over sengen fylt med bilder av fødselsdager og feiringer han ikke får være med på. I bokhylla tvers over rommet står en rad med dvd-filmer. «Scarface», «Snabba cash 2» og «A gangs story». Både Alex og Mikael trekker fram gjeng- og mafia-livet sånn det blir skildret på film, som en av drivkreftene i starten. «Familien» og «brorskapet». Samholdet og fellesskapet.
Tryggheten og tilhørigheten. Det, ved siden av materielle ting som dyre biler og eksklusive klær, og status. Følelsen av å gå forbi køen på klubber i Oslo, å bli behandlet bedre enn folk flest.
- Jeg var Corleone, sier Mikael Ali.
- Jeg trodde på det, ikke sant. Jeg likte det. Sånn ville jeg ha det. Kødder de med deg og dine, tar vi hevnen sammen. Sånn var det i starten. Trengte
man hjelp, fikk man hjelp. Jeg følte meg trygg, og jeg følte meg hørt. Men det er bare en illusjon. Det var egentlig da jeg ble med i gjengmiljøet at den største trusselen kom. Jo lenger inn du kommer, jo mer skadet blir du. For jo mer villig må du være til å bryte grenser.
Rettsdokumentene forteller om vold, narkotika og trusler.
- Men det jeg ikke er dømt for, er noe helt annet.
På Blakstadstranden er det blitt helt mørkt, bare noen lanterner på brygga lyser opp det lille bordet.
- For at jeg skulle forstå hvordan noen av mine ofre har hatt det, måtte jeg snakke med familiemedlemmer av dem jeg har tatt. Høre fra dem hvordan de har opplevd meg, hvordan de har det nå. Der og da, da jeg var midt oppe i det syntes jeg det faktisk var kult. Jeg kunne sitte på nachspiel og skryte. Så sykt var det. Og sånn er det fortsatt for veldig mange andre. Det er livsfarlig.
Da Mikael bestemte seg for å legge gjenglivet bak seg, oppsøkte han først fastlegen. Han kom inn på et avrusningsprogram, ble anbefalt å kontakte «Alternativ til vold», hvor han fortsatt er til behandling.
- Psykologen der fikk meg til å tenke på en fremtid igjen. Jeg begynte å tenke at jeg kan være far til barna mine. Da kom samvittigheten tilbake, men da kom også frykten for livet.
- Hva kan du egentlig si at du har gjort, da?
- Nei, jeg vet ikke, jeg....
Mikael stopper.
- Jeg har gjort det alvorligste da, hvis man kan si det sånn.
- Du har drept?
- Jeg vil ikke si det med mine egne ord, men jeg har gjort ting som jeg per dags dato ikke vet hvordan jeg skal ta tak i, for å få... tilgivelse, for å gjøre opp for meg.
På besøksrommet i Skien fengsel har latteren til Alex stilnet.
- Mange netter når jeg sover, får jeg det tilbake. Når jeg ser gangsterfilmer og skjønner at noen blir skutt - da skifter jeg kanal. Det vekker minner.
- Du så bestekameraten din bli skutt.
- Ja, drept. Det var den verste dagen i mitt liv. Det er noe jeg aldri vil oppleve igjen. Den startet med latter og moro, som alle dager, og endte med tragedie.
Dagen var 19. januar 2009. Alex skulle inn i lagmannsretten i mai og risikerte lang fengselsstraff. Brekket skulle sikre familien økonomisk.
Ute lavet snøen ned, det var Alex som kjørte bilen. Bestekameraten og Young Guns-lederen Muhammed «Jeddi» Javed satt ved siden av i forsetet mens de småpratet med Stig Millehaugen, som satt bak.
Millehaugen hadde tre måneder igjen til han var ferdigsonet. Nå bodde han i en overgangsbolig etter en lang drapsdom. Noen uker tidligere hadde han presentert et «opplegg» for Alex som ikke kunne slå feil. Utbyttet var i millionklassen.
- Når gutta snakker om det nå, ser vi at vi var helt blinde på det såkalte opplegget vi ble lurt oppi. Det var mange tegn, men vi var blenda av noen kroner i lomma.
Da Millehaugen skjøt, reagerte kroppen til Alex fortere enn tankene. Han rev av seg selen, åpnet døra, kom seg unna. Samtidig så han det som plager ham: Blodet ut
av ansiktet på bestekameraten. Norges første kjente bestillingsdrap.
Ifølge boken «Blodig brorskap» satt Millehaugen i baksetet, prislappen på Jeddis hode var en million kroner. På Alex' hode: 600000.
Millehaugens oppdragsgiveren var Ahmed Shahbaz Dad - en av de såkalte Dadbrødrene, den angivelige kjernen i A-gjengen, som har skiftet i lojalitet mellom Young Guns og B-gjengen.
I Skien fengsel har Alex allerede svart at det ikke vil være problematisk å møte gamle fiender som sentrale medlemmer av B-gjengen på gata når han kommer ut. Hevntanker er ikke lenger noe problem.
- Hva da med Shahbaz Dad?
Alex ler raskt.
- Det blir et annet tema.
- Ja?
- Hehe. Spørs om vi møtes i det hele tatt da, for å si det sånn. Det er mange år til han kommer ut. Han har akkurat begynt å sone. Han fikk 20 år, var det ikke? Han må i hvert fall sone ti, og da er vi gamle, vet du. I så fall vil det være et spesielt møte.
- Tenker du mye på ham?
- Han har fått dommen sin, det som skjedde, skjedde. Uansett om noen hevner det eller ikke, får vi ikke Jeddi tilbake.
Mikael Ali sier han skal jobbe med samvittigheten sin steg for steg. Ikke slippe til alle tankene med en gang, la dem modnes, så han er i stand til være til stede for barna sine.
Men Mikael har oppdaget noe annet også, noe som fyller tomrommet etter spenningstapet i gjenglivet bedre enn vektløfting og fallskjermhopping. Han har fått en visjon.
- Det jeg har funnet da, som gir meg glede, og som gjør meg sliten, som fyller meg opp, sånn at det er greit å sitte alene på kvelden, det er faktisk å hjelpe andre.
Ved Reaktorskolen, hvor han selv gikk på jobbkurs, ble han nylig ansatt til å coache unge voksne med problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Målet er å kunne hjelpe andre som vil ut av gjenglivet, med sine egne erfaringer og historier. Være den personen han selv savnet. Noen som hadde tråkket opp den rene stien før ham. Drømmecaset han vil jobbe med, kjenner han allerede.
- Det er akkurat sånne som Alex jeg vil hjelpe. Men han må være helt klar for det. Det blir knalltøft.
- Hevn selve drivkraften
Voldsforsker ved Politihøgskolen, Ragnhild Bjørnebekk definerer hevnlogikken som selve drivkraften i gjengvolden, både eksternt og internt.
Gjengenes holdninger og forestillinger inkorporeres i gjengmedlemmet. Jo lenger dehar vært i miljøet, desto mer automatisert blir tankene.
- Det gjelder å komme tilbake til et normalt følelsesnivå i forhold til opplevelsen av å bli krenket. Gamle fortolkningsmønstre må brytes opp, nye bygges. For å klare dette, må man nå et positivt «turningpoint», sier hun.
Et «turningpoint» er erkjennelsen av at «dette går ikke lenger», eller at man ønsker et annet liv. Utløsende faktorer kan være å stifte familie, negative hendelser i gjengmiljøet - som et drap, soning, opphold på behandlingsinstitusjon, men også politiske, etiske, eller religiøs oppvåkning.
- Det handler rett og slett om å finne noe som gir en ny mening med livet, hvor man kan få tro på sine positive ressurser. Man må ha erkjennelse og vilje, men samfunnet rundt må også være villige til å hjelpe og stille opp. Et nytt miljø er helt avgjørende, sier hun.
Dansk hjelp til Norge
Foreningen «Tidligere bandmedlemmer» (TBM) etablerer seg i Norge. Jan Bøhler (Ap) vil bevilge penger til danskene.
I Norge finnes det ikke noe spesifikt opplegg for å hjelpe gjengmedlemmer som ønsker å starte et nytt liv.- Vi har noen tiltak som er i nærheten, men som kan utvikle seg til å bli mer optimale, sier Jan Bøhler, justispolitisk talsmann for Arbeiderpartiet.
Bøhler har i mange år vært engasjert i gjengproblematikken - og er svært positiv til den danske organisasjonen.
- Hvis TBM klarer å starte en avlegger i Norge, er dette noe jeg vil foreslå støtte til på Stortinget i høst, sier Bøhler.
TBM er, som navnet tilsier, en forening av tidligere gjengmedlemmer, hovedsakelig fra danske MC-klubber, som jobber med å motivere og hjelpe andre som vil bryte med det kriminelle gjenglivet.
- Utbryterne mister nettverk, identitet og venner. De må ha stor vilje til å klare seg. Vi har hjulpet mennesker som aldri før har levd et normalt liv. Med vår egen erfaring viser vi at det går an, sier Michael Green, talsmann for TBM Scandinavia. Foreningen skal allerede ha hjulpet fire nordmenn til et lovlydig liv.
Young Guns og B-gjengen
Young Guns
Startet i 1984, av norskpakistanere. Har i dag en hard kjerne på ca. 20 personer. Maks 100 støttespillere. Flere sentrale skikkelser har sonet lange fengselsstraffer, men gjengen består. Lokaliseres til ulike bydeler på Oslo Øst. A-gjengen - med Dad-brødrene i spissen - var med i Young Guns-miljøet fra midten av 90-tallet til 2003 da drapet på Zia Anwar skjedde. Dette ble et kraftig veiskille, og A-gjengen ble oppløst. Dad-brødrene har fortsatt å operere på egen hånd, og senere sympatisert med B-gjengen. De står nå utenfor fredsavtalen mellom de to erkefiendene.LES MER: Wikipedia - Young Guns
B-gjengen
Startet rundt midten av 90-tallet. Var opprinnelig løpegutter for Young Guns, som etter hvert ønsket mer makt og innflytelse og brøt ut. Fire familier står sentralt, med Rasool-familien i spissen. Har en hard kjerne på rundt 25 personer. Kan antagelig mobilisere godt over 100 personer. Har Furuset som kjerneområde, hvor de nå er i konflikt med den nye gjengen Furuset Bad Boys.Kilde. Per Alse Rustad, forfatter av boken «Blodig brorskap».
LES MER: Wikipedia - B-Gjengen
Gjengsituasjonen nå
Gjengene i Oslo betegnes i dag som multi-kriminelle og mer profittorienterte enn tidligere. Virkeområdene er hovedsakelig narkotika, vold og trusler tilknyttet narkovirksomheten og bedragerier.Endringer siste årene:
I boken «Blodig Brorskap» beskrives et råere og merkynisk miljø. Ifølge Einar Aas, leder for avdelingen for organisert kriminalitet i Oslopolitiet, har situasjonen endret seg fra rivalisering mellom to klare fronter med A-gjengen (Young Guns) og B-gjengen, til en mye mer uoversiktlig situasjon. Nå er det spenninger knyttet til kriminaliteten som driver konfliktene. Det ville tidligere vært utenkelig at afrikanere, pakistanere og MC-gjenger samarbeidet, i dag gjøres alt som genererer profitt. Samtidig ulmer gamle, uoppgjorte konflikter.Ny temperaturøkning i 2012
Seks skyteepisoder knyttet til kriminelle gjenger, inkludert to drapsforsøk og det såkalte Ensjø-drapet, hvor et B-gjengmedlem ble skutt og drept. Dette er fortsatt ikke oppklart. Politiet har lagt betydelig press på miljøet og kjenner ikke til nye skyteepisoder. I hele 2012 beslagla Oslopolitiet 22 skytevåpen tilknyttet gjengkriminalitet. I år er 25 skytevåpen konfiskert.Kilde: Einar Aas, leder for Avdelingen for organisert kriminalitet, Oslo politikammer.
Comments
Post a Comment