I disse dager foregår det et merkelig spill i en norsk rettsal. Norske påtalemyndigheter har tatt på seg ridderrustningen, og steget opp den høyeste av hester.
De skal redde oss gode norske borgere fra de grusomste av gjenger: Hells Angels MC Oslo skal endelig kastes ut i rennesteinen, strippet for eiendeler, fratatt all verdighet og respekt. Selv ikke et anstendig antall normale menneskerettigheter skal de få med seg når politiet, med loven i hånd, strengt skal peke ut mot den sterkt trafikkerte Strømsveien, og si :»Forsvinn, dere elendige!». Det kan virke som om tønner og bukseseler allerede er bestilt. Det skal være de eneste plagg disse bikerne får ha på seg, når de fattigslige og arme, rusler ut i det store intet.
Vi vanlige norske borgere skal så puste lettet ut og tenke:» Takk og lov. Et kriminelt imperium er endelig knust. Nå kan vi gå trygge i gatene. Nå kan bankene endelig slå av alarmer og tidssperrer i hvelvene sine. Nå kan endelig Økokrim, Kripos og PST ta seg en velfortjent ferie. Vi kan sove en hel natt i Oslo by, uten frykt.» Og snipp snapp snute så er eventyret ute. Eller er det det?
Det hadde jo vært så deilig om det var så enkelt: Der er B-gjengen. Det ser du, fordi de har skurkeklær og bandittmaske på. Ta de, så er problemet løst. Problemet er bare at hvis du vil være en vellykket kriminell, og styre et krimimperium, nytter det bare ikke å ta på seg en lett gjenkjennelig vest, med hodeskaller og helvetesreferanser på, og brumle bryskt gjennom gatene på en skikkelig drøy motorsykkel. De som har begått kriminalitet i slike fargerike uniformer, har som regel ganske raskt blitt slengt i kasjotten, med mindre de har løst det hele på ekte cowboyvis, og «krysset grensa til Mexico».
Jeg skal ikke sitte og leke naiv forsvarer av kriminalitet her. La det være klinkende klart: Jeg mener at forbrytelser skal straffes. Bryter du loven, dealer du drugs, raner, stjeler du eller begår voldshandlinger skal du slepes foran dommeren. Der skal du få legge frem din sak, og du skal forsvare deg mot anklagene, og hvis det er bevist ut over rimelig tvil om at du har forbrutt deg mot loven, så skal du ha din tilmålte straff.
Men det vi ser i rettsalen i Oslo denne uka, handler ikke om dette. Det handler om noe mye større og mye viktigere. Saken er den at politiet fant en mengde våpen gjemt i veggene på klubbhuset til Hells Angels på Alnabru i 2011. Medlemmene i klubben reagerte med sjokk og engstelse. De visste ikke om dette. Derfor ville de vise politiet at de virkelig tok dette på alvor. De ville ikke være en bevæpnet bande. Det fantes ikke noe samlet klubbvedtak om at de skulle være væpnede banditter. Dette, har klubben sagt, er et enkeltindivids verk. Det kan virke som om politiet lenge var fornøyde med denne forklaringen. Det fantes uansett ingenting politiet kunne ta tak i for å bevise det motsatte. Og i en rettstat skal alle behandles som uskyldige til det motsatt er bevist.
Det gikk noen år, før politiet ombestemte seg. Det var nok en eller annen skrue som fikk det for seg at vanlig juss ikke er tilstrekkelig for å få utslettet MC miljøet, så her gjelder det å «finne på» en helt NY type juss. En juss som ikke går begge veier liksom. En juss hvor ingen stiller krav til anklageren, mens den anklagede må svare for ALT.
Resultatet er et historisk juridisk påfunn: Hvis det har foregått en kriminell handling på en eiendom, skal myndighetene kunne beslaglegge eiendommen, uten å måtte bevise at eieren av samme eiendom var klar over de kriminelle handlingene som skal ha foregått. Det er faktisk det rettsaken i Oslo mot en liten gruppe eiere av HA´s klubbus på Alnabru handler om. Det kan ved første øyekast se ut som om samfunnet endelig har funnet et lite «genialt» smutthull i lovverket for å bli kvitt noen som ser skumle ut i avisa. Men før vi reiser oss og applauderer våre oppfinnsomme og iherdige håndhevere av norsk lov, bør vi tenke oss nøye om.
Siden jeg er klinkende klar over at jeg risikerer å bli gjort til gjenstand for en del angrep fra alle mulige og umulige kanter for å i det hele tatt våge å si noe som kan utfordre makt og myndighet i MC spørsmålet, vil jeg redegjøre litt: Jeg kjenner MC miljøet passe godt. Jeg har gode og nære venner i utallige MC klubber. Store og små. 1% og «99%» (eller hva det nå skal kalles). Jeg har venner i Hells Angels også. Noen har begått alvorlige kriminelle handlinger, og har sonet lange dommer. Andre igjen, og dette er de fleste, er vanlige arbeidsfolk. Noen har en fortid som ungdomskriminelle. Andre har militær bakgrunn, eller har gode utdannelser. Noen har rusproblemer. Andre er avholdsfolk. Mange har historier hvor de falt utenfor det vi kaller A4 livet allerede som barn, og bestemte seg for at bikerlivet, med frihet og brorskap, var den eneste måten de ville leve på. Andre igjen kom inn i MC miljøet uten triste historier, men med en enorm lojalitet og kjærlighet for sine venner, og en sterk dedikasjon til bikerlivet. Du finner småbarnsfedre og bestefedre i denne klubben. Du finner hverdagshelt og rabagast i denne klubben. Du finner faktisk alle mulige slags mennesker i denne klubben. Du vil også finne at ingen klubber er helt like, selv om de har samme navn. De ulike «Chapterene» (klubbavdelingene) speiler de individuelle forskjellene hos medlemmene. Så hvis det finnes en HA avdeling med mye spetakkel og bråk i en by i Canada, kan det finnes en HA avdeling i Stavanger hvor medlemmene er mest opptatte av å bore olje i Nordsjøen.
Historien til HA internasjonalt et for så vidt ganske kjent. I Norge også, om enn litt lite forstått. Frem til slutten av 1980 tallet, fantes ikke de store MC klubbene i Norge. MC klubbene hadde ukjente og lokale navn: Shabby Ones, Rabies osv. osv. De jeg har snakket med som var med i de gamle klubbene, har fortalt meg om ville tider, med mye festing og bråk. Mer da, enn når de fikk sine nye internasjonale klubbmerker. Da de store amerikanske klubbene kom inn i Norge, førte det til at noen klubber ble splittet i to, og gikk til hver sin amerikanske klubb (f.eks. HA og Bandidos). Gamle vennskap ble til uenigheter, som ble til slagsmål, som ble til vondt blod. Det hjalp nok heller ikke at det var mye fiendtskap mellom de samme klubbene i USA og på kontinentet. En del sterke personligheter ble nok litt «høye og mørke» i begge leire, noen gamle ødelagte vennskap, en passelig porsjon internasjonal bikerkonflikt og en klar kodeks om å aldri la sine egne brødre i stikken, var det som skulle til: Bikerkrigen i Skandinavia på 1990 tallet var et faktum. Det var ikke vakkert, og mediene pyntet ikke akkurat på situasjonen. Og man skjønner jo enhver norsk avisredaktør som får skrive om en ekte MC krig, der han før måtte nøye seg med en og annen sjark som hadde slitt seg, og drevet til havs. Dette var som Viagra å regne for Akersgata og Marinelyst.
Jeg har snakket med mange bikere og eks-bikere som var involvert i den konflikten. Ikke en eneste av dem har sagt med drømmende blikk: » DET var tider det! Da var vi skikkelige karer». Nei de var redde og fortvilet hele gjengen. Og sinte. Det var alvor. Prinsippene og kodeksen de fulgte var til for å holde sammen og hjelpe hverandre i nød og fare. Nå var det blitt en siste skanse for å overleve, men også en hindring for å kunne avslutte konflikten. På gammeldags vis tok politimyndighetene til slutt grep, og tvang gjennom forhandlinger og fredsavtaler mellom kubbene. Og det var virkelig ikke et øyeblikk for tidlig. Uskyldige mennesker hadde blitt rammet av volden. Mennesker sitter i dag og savner sine kjære som var på feil sted til feil tid, og mistet livet i den store Skandinaviske MC krigen. Jeg er ikke blind for noen aspekter her.
Men nå skriver vi 2014. Blant de som var med da de internasjonale MC klubbene gjorde sitt inntog i Norge, er det noen igjen, men mange har falt fra. Og de som er igjen, ønsker kun fred og fordragelighet over en pils, med sine brødre, over egen bardisk, i eget klubbhus. Mange nye har kommet til siden den gang. Noen finner seg vel til rette. Andre misforstår hele klubblivet, og tror det gir dem rett til å være «høye og mørke». Min erfaring er at disse sistnevnte sjeldent kommer særlig langt inn i klubbene. De blir luket ut.
Noen episoder er det nok fremdeles. «Min bror har ikke alltid rett, men han vil alltid være min bror», sier de i bikerklubbene. De praktiserer også denne filosofien. Det skal være lov å drite seg ut, uten å støtes ut. Men alt har en grense, også der.
Så tilbake til denne famøse rettsaken. Nå skal altså HA i Oslo kastes ut av sin egen eiendom, under påskudd av at de, som klubb har lagret våpen bevisst. Ingen enkeltindivider skal dømmes for besittelse av disse våpnene, men klubben skal, som gruppe, fradømmes sin eiendom. Hvis dette faktisk blir resultatet av rettsaken i Oslo denne uka, er det ikke en seier for demokratiet, eller for kriminalitetsbekjempelse eller samfunnets trygghet. Tvert imot. Det vil være en seier for totalitære og undertrykkende krefter. Det vil åpne slusene for en forferdelig maktutøvelse i nasjonen vår. Hykleriet vil være åpenbart, for ingen vil tro at en slik inngripen vil foregå i organisasjoner med reell makt. Og det er problemet når man begynner å utøve gruppejustis: Den sterkeste gruppen vil aldri bli tatt. Det er tross alt den som står bak overgrepene mot de svakeste gruppene. Virkelig organisert kriminalitet er ikke den du leser om i avisa. Den virkelig organiserte kriminaliteten gjemmer seg i maktens korridorer. Den styrer der det er makt og penger. Den dikterer domstolene og korrumperer politiapparatet. Den styrer mediene og skjenker redaktørene fulle. Den virkelig organiserte kriminaliteten peker på de som ser annerledes ut. På utskuddene og undergrunnen. De skremmer deg til å tro at horder av illeluktende skjeggete berserker står på dørkarmen din, og vil drepe mor og voldta far. Den virkelige organiserte kriminaliteten gjemmer seg blant de lovlydige og later som om den er en av dere. Den overtaler og skremmer deg til å si fra deg dine grunnleggende rettigheter, bit for bit, rett for rett, helt til du jublende applauderer tapet av alle dine FN´s 30 menneskerettigheter. De virkelige organiserte kriminelle er: Organiserte. De er ikke en gjeng rockere som av og til sloss, fester litt mye eller prøver seg som skurker nå og da, og blir tatt og må i fengsel gang på gang. Virkelig organiserte kriminelle sitter sjeldent i fengsel. Der sitter som regel ofrene deres.
Det siste ordet som slår meg når jeg ser en biker bli arrestert for en forbrytelse er: «Organisert».
Det første ordet som slår meg når påtalemyndigheten forsøker å pervertere eldgamle juridiske prinsipper, og foreslår brudd på FN´s 30 menneskerettigheter, er:
Skrevet april 2, 2014 av Hank
Det hadde jo vært så deilig om det var så enkelt: Der er B-gjengen. Det ser du, fordi de har skurkeklær og bandittmaske på. Ta de, så er problemet løst. Problemet er bare at hvis du vil være en vellykket kriminell, og styre et krimimperium, nytter det bare ikke å ta på seg en lett gjenkjennelig vest, med hodeskaller og helvetesreferanser på, og brumle bryskt gjennom gatene på en skikkelig drøy motorsykkel. De som har begått kriminalitet i slike fargerike uniformer, har som regel ganske raskt blitt slengt i kasjotten, med mindre de har løst det hele på ekte cowboyvis, og «krysset grensa til Mexico».
Jeg skal ikke sitte og leke naiv forsvarer av kriminalitet her. La det være klinkende klart: Jeg mener at forbrytelser skal straffes. Bryter du loven, dealer du drugs, raner, stjeler du eller begår voldshandlinger skal du slepes foran dommeren. Der skal du få legge frem din sak, og du skal forsvare deg mot anklagene, og hvis det er bevist ut over rimelig tvil om at du har forbrutt deg mot loven, så skal du ha din tilmålte straff.
Men det vi ser i rettsalen i Oslo denne uka, handler ikke om dette. Det handler om noe mye større og mye viktigere. Saken er den at politiet fant en mengde våpen gjemt i veggene på klubbhuset til Hells Angels på Alnabru i 2011. Medlemmene i klubben reagerte med sjokk og engstelse. De visste ikke om dette. Derfor ville de vise politiet at de virkelig tok dette på alvor. De ville ikke være en bevæpnet bande. Det fantes ikke noe samlet klubbvedtak om at de skulle være væpnede banditter. Dette, har klubben sagt, er et enkeltindivids verk. Det kan virke som om politiet lenge var fornøyde med denne forklaringen. Det fantes uansett ingenting politiet kunne ta tak i for å bevise det motsatte. Og i en rettstat skal alle behandles som uskyldige til det motsatt er bevist.
Det gikk noen år, før politiet ombestemte seg. Det var nok en eller annen skrue som fikk det for seg at vanlig juss ikke er tilstrekkelig for å få utslettet MC miljøet, så her gjelder det å «finne på» en helt NY type juss. En juss som ikke går begge veier liksom. En juss hvor ingen stiller krav til anklageren, mens den anklagede må svare for ALT.
Resultatet er et historisk juridisk påfunn: Hvis det har foregått en kriminell handling på en eiendom, skal myndighetene kunne beslaglegge eiendommen, uten å måtte bevise at eieren av samme eiendom var klar over de kriminelle handlingene som skal ha foregått. Det er faktisk det rettsaken i Oslo mot en liten gruppe eiere av HA´s klubbus på Alnabru handler om. Det kan ved første øyekast se ut som om samfunnet endelig har funnet et lite «genialt» smutthull i lovverket for å bli kvitt noen som ser skumle ut i avisa. Men før vi reiser oss og applauderer våre oppfinnsomme og iherdige håndhevere av norsk lov, bør vi tenke oss nøye om.
Siden jeg er klinkende klar over at jeg risikerer å bli gjort til gjenstand for en del angrep fra alle mulige og umulige kanter for å i det hele tatt våge å si noe som kan utfordre makt og myndighet i MC spørsmålet, vil jeg redegjøre litt: Jeg kjenner MC miljøet passe godt. Jeg har gode og nære venner i utallige MC klubber. Store og små. 1% og «99%» (eller hva det nå skal kalles). Jeg har venner i Hells Angels også. Noen har begått alvorlige kriminelle handlinger, og har sonet lange dommer. Andre igjen, og dette er de fleste, er vanlige arbeidsfolk. Noen har en fortid som ungdomskriminelle. Andre har militær bakgrunn, eller har gode utdannelser. Noen har rusproblemer. Andre er avholdsfolk. Mange har historier hvor de falt utenfor det vi kaller A4 livet allerede som barn, og bestemte seg for at bikerlivet, med frihet og brorskap, var den eneste måten de ville leve på. Andre igjen kom inn i MC miljøet uten triste historier, men med en enorm lojalitet og kjærlighet for sine venner, og en sterk dedikasjon til bikerlivet. Du finner småbarnsfedre og bestefedre i denne klubben. Du finner hverdagshelt og rabagast i denne klubben. Du finner faktisk alle mulige slags mennesker i denne klubben. Du vil også finne at ingen klubber er helt like, selv om de har samme navn. De ulike «Chapterene» (klubbavdelingene) speiler de individuelle forskjellene hos medlemmene. Så hvis det finnes en HA avdeling med mye spetakkel og bråk i en by i Canada, kan det finnes en HA avdeling i Stavanger hvor medlemmene er mest opptatte av å bore olje i Nordsjøen.
Historien til HA internasjonalt et for så vidt ganske kjent. I Norge også, om enn litt lite forstått. Frem til slutten av 1980 tallet, fantes ikke de store MC klubbene i Norge. MC klubbene hadde ukjente og lokale navn: Shabby Ones, Rabies osv. osv. De jeg har snakket med som var med i de gamle klubbene, har fortalt meg om ville tider, med mye festing og bråk. Mer da, enn når de fikk sine nye internasjonale klubbmerker. Da de store amerikanske klubbene kom inn i Norge, førte det til at noen klubber ble splittet i to, og gikk til hver sin amerikanske klubb (f.eks. HA og Bandidos). Gamle vennskap ble til uenigheter, som ble til slagsmål, som ble til vondt blod. Det hjalp nok heller ikke at det var mye fiendtskap mellom de samme klubbene i USA og på kontinentet. En del sterke personligheter ble nok litt «høye og mørke» i begge leire, noen gamle ødelagte vennskap, en passelig porsjon internasjonal bikerkonflikt og en klar kodeks om å aldri la sine egne brødre i stikken, var det som skulle til: Bikerkrigen i Skandinavia på 1990 tallet var et faktum. Det var ikke vakkert, og mediene pyntet ikke akkurat på situasjonen. Og man skjønner jo enhver norsk avisredaktør som får skrive om en ekte MC krig, der han før måtte nøye seg med en og annen sjark som hadde slitt seg, og drevet til havs. Dette var som Viagra å regne for Akersgata og Marinelyst.
Jeg har snakket med mange bikere og eks-bikere som var involvert i den konflikten. Ikke en eneste av dem har sagt med drømmende blikk: » DET var tider det! Da var vi skikkelige karer». Nei de var redde og fortvilet hele gjengen. Og sinte. Det var alvor. Prinsippene og kodeksen de fulgte var til for å holde sammen og hjelpe hverandre i nød og fare. Nå var det blitt en siste skanse for å overleve, men også en hindring for å kunne avslutte konflikten. På gammeldags vis tok politimyndighetene til slutt grep, og tvang gjennom forhandlinger og fredsavtaler mellom kubbene. Og det var virkelig ikke et øyeblikk for tidlig. Uskyldige mennesker hadde blitt rammet av volden. Mennesker sitter i dag og savner sine kjære som var på feil sted til feil tid, og mistet livet i den store Skandinaviske MC krigen. Jeg er ikke blind for noen aspekter her.
Men nå skriver vi 2014. Blant de som var med da de internasjonale MC klubbene gjorde sitt inntog i Norge, er det noen igjen, men mange har falt fra. Og de som er igjen, ønsker kun fred og fordragelighet over en pils, med sine brødre, over egen bardisk, i eget klubbhus. Mange nye har kommet til siden den gang. Noen finner seg vel til rette. Andre misforstår hele klubblivet, og tror det gir dem rett til å være «høye og mørke». Min erfaring er at disse sistnevnte sjeldent kommer særlig langt inn i klubbene. De blir luket ut.
Noen episoder er det nok fremdeles. «Min bror har ikke alltid rett, men han vil alltid være min bror», sier de i bikerklubbene. De praktiserer også denne filosofien. Det skal være lov å drite seg ut, uten å støtes ut. Men alt har en grense, også der.
Så tilbake til denne famøse rettsaken. Nå skal altså HA i Oslo kastes ut av sin egen eiendom, under påskudd av at de, som klubb har lagret våpen bevisst. Ingen enkeltindivider skal dømmes for besittelse av disse våpnene, men klubben skal, som gruppe, fradømmes sin eiendom. Hvis dette faktisk blir resultatet av rettsaken i Oslo denne uka, er det ikke en seier for demokratiet, eller for kriminalitetsbekjempelse eller samfunnets trygghet. Tvert imot. Det vil være en seier for totalitære og undertrykkende krefter. Det vil åpne slusene for en forferdelig maktutøvelse i nasjonen vår. Hykleriet vil være åpenbart, for ingen vil tro at en slik inngripen vil foregå i organisasjoner med reell makt. Og det er problemet når man begynner å utøve gruppejustis: Den sterkeste gruppen vil aldri bli tatt. Det er tross alt den som står bak overgrepene mot de svakeste gruppene. Virkelig organisert kriminalitet er ikke den du leser om i avisa. Den virkelig organiserte kriminaliteten gjemmer seg i maktens korridorer. Den styrer der det er makt og penger. Den dikterer domstolene og korrumperer politiapparatet. Den styrer mediene og skjenker redaktørene fulle. Den virkelig organiserte kriminaliteten peker på de som ser annerledes ut. På utskuddene og undergrunnen. De skremmer deg til å tro at horder av illeluktende skjeggete berserker står på dørkarmen din, og vil drepe mor og voldta far. Den virkelige organiserte kriminaliteten gjemmer seg blant de lovlydige og later som om den er en av dere. Den overtaler og skremmer deg til å si fra deg dine grunnleggende rettigheter, bit for bit, rett for rett, helt til du jublende applauderer tapet av alle dine FN´s 30 menneskerettigheter. De virkelige organiserte kriminelle er: Organiserte. De er ikke en gjeng rockere som av og til sloss, fester litt mye eller prøver seg som skurker nå og da, og blir tatt og må i fengsel gang på gang. Virkelig organiserte kriminelle sitter sjeldent i fengsel. Der sitter som regel ofrene deres.
Det siste ordet som slår meg når jeg ser en biker bli arrestert for en forbrytelse er: «Organisert».
Det første ordet som slår meg når påtalemyndigheten forsøker å pervertere eldgamle juridiske prinsipper, og foreslår brudd på FN´s 30 menneskerettigheter, er:
Hvor ble dette opprinnelig publisert?
ReplyDelete