Mafiaen er Italias største næringsvirksomhet med en antatt omsetning på ca. 150 milliarder kroner mer enn det norske statsbudsjettet. Likevel går butikken dårlig.
Tradisjonelle mafiaforetak som utpressing – såkalt «beskyttelse» – hvitvasking av penger og ulike former for korrupsjon, blir stadig vanskeligere å gjennomføre. Det henger sammen med at også det italienske samfunnet er blitt mer transparent, mer gjennomsiktlig, og landet har – mytene til tross – Europas kanskje tøffeste og mest effektive politi.
Effektivt i betydningen «gitt utvidede fullmakter». Som de bruker.
Mens mafiapågripelser tidligere knapt ble omtalt, forståelig nok, etter som organisasjonen «ikke eksisterte», eksponeres arrestasjoner og avsløringer av navngitte mafioser nå live mens aksjonen finner sted.
Fryktløse journalister, fotografer og forfattere er blitt en aktiv del av antimafia-arbeidet. Pennen er et virksomt våpen.
Etter en nølende start, hvor innehavere av serveringssteder og hoteller i den sicilianske hovedstaden fryktet tilbakeslag fra lokal mafia, har i dag alle etablissementer med respekt for seg selv et Addiopizzo-merke på inngangsdøren: Vi betaler ikke!
Det betyr at den som bor eller spiser der ikke medvirker til å finansiere organisert kriminalitet. Addiopizzo-bevegelsen er i sitt ellevte år representert over hele den mafia-trette øya.
Begynnelsen på slutten for mafiaen på Sicilia tidfester han til våren 1992, da forhørsdommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino og deres eskorte med få ukers mellomrom ble sprengt i luften på direkte ordre fra «Gudfaren» selv, Toto Riina (83).
Attentatene ble utført med en slik overdreven bruk av eksplosiver, følgelig var ødeleggelsene deretter, at den slagstyrke Riina ville markere overfor politi og påtalemyndigheter tvert imot ble et bilde på mafiaens arroganse og maktmisbruk.
En rekke offentlige personer sto frem og sa at de skammet seg over å være italienere.
Myten som «de innviede» gjennom generasjoner hadde klart å bygge opp omkring mafiaen som et opprinnelig sosialt opprør, døde samme dag som Giovanni Falcone.
At den ene mafiaboss etter den andre ble angitt, arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i kjølvannet av Capaci, er ikke tilfeldig.
Da Dickie nylig besøkte den stigmatiserte byen Corleone på Sicilia i forbindelse med en TV-serie han lager for BBC, ble han mottatt og eskortert av den lokale politisjefen. Ikke fordi stedlige størrelser nødvendigvis ville mafiaeksperten noe vondt. Det var il commissario som gjerne ville ha forfatterens signatur i et gjennomlest eksemplar. Bokens eselører og tekniske tilstand etterlot ingen tvil om at den var et hyppig anvendt oppslagsverk.
Vi har truffet hverandre også tidligere, sist i Fredrikstad, hvor han tilbrakte en helg med kone og tre små barn. Mafiaeksperten er ikke redd for familiens sikkerhet, enda han har tegnet det definitive organisasjonskartet over verdens mest brutale gangsterliga. Dertil har han systematisert deres innerste hemmeligheter og stilt til skue for et internasjonalt publikum hvor lite ærerike disse ærens menn faktisk er.
John Dickie bruker gjerne Giovanni Falcones siste ord i det siste intervjuet han gjorde med en fransk journalist for å oppsummere status:
«Hvis Cosa nostra eksisterer, har den en historie; og hvis den har en historie, har den en begynnelse, og den vil få en slutt.»
Tradisjonelle mafiaforetak som utpressing – såkalt «beskyttelse» – hvitvasking av penger og ulike former for korrupsjon, blir stadig vanskeligere å gjennomføre. Det henger sammen med at også det italienske samfunnet er blitt mer transparent, mer gjennomsiktlig, og landet har – mytene til tross – Europas kanskje tøffeste og mest effektive politi.
Effektivt i betydningen «gitt utvidede fullmakter». Som de bruker.
Mens mafiapågripelser tidligere knapt ble omtalt, forståelig nok, etter som organisasjonen «ikke eksisterte», eksponeres arrestasjoner og avsløringer av navngitte mafioser nå live mens aksjonen finner sted.
Fryktløse journalister, fotografer og forfattere er blitt en aktiv del av antimafia-arbeidet. Pennen er et virksomt våpen.
Folkelig motstand
Mafiaens største utfordring er den eskalerende folkelige motstanden mot hele dritten. Og det er ungdommene som går foran. I 2004 etablerte studenter i Palermo organisasjonen Addiopizzo, en åpen protest mot at forretninger og næringsliv ble tvunget til å betale beskyttelsespenger (pizzo).Etter en nølende start, hvor innehavere av serveringssteder og hoteller i den sicilianske hovedstaden fryktet tilbakeslag fra lokal mafia, har i dag alle etablissementer med respekt for seg selv et Addiopizzo-merke på inngangsdøren: Vi betaler ikke!
Det betyr at den som bor eller spiser der ikke medvirker til å finansiere organisert kriminalitet. Addiopizzo-bevegelsen er i sitt ellevte år representert over hele den mafia-trette øya.
Tilbakeslaget
For det store tilbakeslaget kom ikke i den form folk fryktet. Det slo tvert imot tilbake på mafiaen selv. I dag er Cosa nostra, den sicilianske mafiaen – alle forbrytersyndikaters onde mor – svakere enn noen gang, ifølge mafiakjenneren John Dickie (51)Begynnelsen på slutten for mafiaen på Sicilia tidfester han til våren 1992, da forhørsdommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino og deres eskorte med få ukers mellomrom ble sprengt i luften på direkte ordre fra «Gudfaren» selv, Toto Riina (83).
Attentatene ble utført med en slik overdreven bruk av eksplosiver, følgelig var ødeleggelsene deretter, at den slagstyrke Riina ville markere overfor politi og påtalemyndigheter tvert imot ble et bilde på mafiaens arroganse og maktmisbruk.
Nasjonalt traume
Bomben ved Capaci utenfor Palermo, som tok livet av Falcone, hans kone og tre frivillige livvakter, eliminerte mafiaens farligste fiende, men skapte millioner nye. Capaci ble Italias Dallas og Sveavägen, et nasjonalt traume, hvor hver og en måtte gå i seg selv og tenke på sitt forhold til mafiaen.En rekke offentlige personer sto frem og sa at de skammet seg over å være italienere.
Myten som «de innviede» gjennom generasjoner hadde klart å bygge opp omkring mafiaen som et opprinnelig sosialt opprør, døde samme dag som Giovanni Falcone.
At den ene mafiaboss etter den andre ble angitt, arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i kjølvannet av Capaci, er ikke tilfeldig.
Standardverk
John Dickie har skrevet selve standardverket om Cosa nostra (2004) samt to andre bøker om mafiaens innflytelse og historie i det italienske samfunnet. Hans forfatterskap regnes som den autoritative analysen av «ærens menn» og deres modus operandi – ikke bare av akademia. Den britiske professorens bøker leses med like stor interesse av både politi og røver.Da Dickie nylig besøkte den stigmatiserte byen Corleone på Sicilia i forbindelse med en TV-serie han lager for BBC, ble han mottatt og eskortert av den lokale politisjefen. Ikke fordi stedlige størrelser nødvendigvis ville mafiaeksperten noe vondt. Det var il commissario som gjerne ville ha forfatterens signatur i et gjennomlest eksemplar. Bokens eselører og tekniske tilstand etterlot ingen tvil om at den var et hyppig anvendt oppslagsverk.
Ligaens hemmeligheter
I motsetning til mitt planlagte møte på hemmelig sted i Italia med «Gomorra»-forfatteren Roberto Saviano, som ble utsatt og flyttet mange ganger, har jeg avtalt kaffe med John Dickie ved Ibsens vindusbord på Grand Cafe.Vi har truffet hverandre også tidligere, sist i Fredrikstad, hvor han tilbrakte en helg med kone og tre små barn. Mafiaeksperten er ikke redd for familiens sikkerhet, enda han har tegnet det definitive organisasjonskartet over verdens mest brutale gangsterliga. Dertil har han systematisert deres innerste hemmeligheter og stilt til skue for et internasjonalt publikum hvor lite ærerike disse ærens menn faktisk er.
Untouchable
En siciliansk dommer jeg av og til snakker med, og som kjenner Dickies forfatterskap godt, mener det er britens detalj- og kunnskapsnivå som gjør ham uangripelig. Til en untouchable. Også mafiafolk er forfengelige nok til å synes det er stas å bli tatt på akademisk alvor.John Dickie bruker gjerne Giovanni Falcones siste ord i det siste intervjuet han gjorde med en fransk journalist for å oppsummere status:
«Hvis Cosa nostra eksisterer, har den en historie; og hvis den har en historie, har den en begynnelse, og den vil få en slutt.»
Comments
Post a Comment